Frokost smaker best kl.16

Javisst. Fest igår også, jeg tar gjerne imot forslag til alternative måter å slå ihjel en helg på, nervesystemet mitt hinter om at det er i ferd med å miste tilliten til meg idag. Jaja, nok bitching. Vi har vært med på det her før.

Det er langt mellom de festene som ikke har lyst til å dø, men som tvinger seg helt ut i morgentimene. Jeg var så heldig å få en av gjesterollene i en slik fest. Det er noen kriterier for en bra hjemmefest, og sjekklista mi var ganske sjekka ut, for å si det sånn, når jeg tok statusrapport i dag.

Kjønnsfordeling: 70 - 30 i jentenes favør. Det var hyggelig og fint å snakke med raddisen som i et sektleder-karismatisk øyeblikk betrodde meg hvordan han på en flein-tripp hadde sett DEN ANDRE SIDEN; dimensjonen dit sjelen får sine virkedager når kroppen blir kompost osv, men det var også veldig ålreit å kunne dumpe ned i en hvilken som helst sofa og finne en jente som ikke har gått i lås pga for mange bjeffende beilere.

Den gode samtalen: Jeg begynner kanskje å bli gammel, men musikken var ikke såå høy at det ble lett for godtfolket og sitte å skule på hverandre, det var ingen brautende gamere som gjorde folk mistenksomme, og mest og best av alt: det fantes mennesker det var mulig å finne en felles plattform med. Løsrevet sitat: "Åhh, jeg må få lese det du skriver! Tilbake til inderligheten assa! Eller selvforelskelsen.

Nachspielet: Nachspiel er nachspiel. Etter å ha kvitra og rocka mer eller mindre manisk siden kl.8, er det greit å ikke måtte sloss med et eller annet vekommendes halvpsykotiske engasjement foran playlista. Kanye er vorspiel. Leonard Cohen er nachspiel, Cohen-allsang er et veldig anstendig nachspiel.

Jeg innser nå at det ble for ambisiøst å skulle lage en liste over alle sjekkpunkter som danner basis for en god fest, og slutter her med en hul rettferdiggjøring: Det er når man ikke helt klarer å lage
en komplett liste at festen var vellykket. Hvis jeg hadde sittet å vibrert av overskudd nå, hadde jeg ikke brent nok krefter i går.

Dagens låt: Fleet Foxes - Winter hymnal. Denne var balsam på en borderline emo søndag.

Press...press...press!

Ok. Denne blogginga skal jo ideelt sitte løst, man skal kunne trekke frem den-på-overflaten-så-tilforlatelige-og-ubetydelige hverdagshendelsen og blåse denne opp i vidløftige analyser og luftige paradokser, eller skru på bryteren som gjør hverdag om til hverdagspoesi. Så, ja, vi prøver det: Jeg lagde pizza idag, nei, frysedisken fikk ikke en ny skalp, langt mindre min, hele greia ble heist på beina fra scratch. Deig:

2,5 dl lunkent vann
7 dl hvetemel
1 ts salt
25 g gjær
2 ss olje el. smør

Bare for troverdigheten. Resten er kokkens hemmelighet. Eller du kan riste den ut av meg ved å sende ei nyre til Amnesty.

Deigen gav mye motstand idag, den var litt som ei jente. Jeg gikk litt for hardt ut med væsken, og måtte legge henne fra meg fullstendig, vaske hendene, tørke sølet og wet-spoten fra benken, før jeg på ny tok motet til meg. Litt rød og forlegen i kjakene, men fortsatt målbevisst. Det er noe med det å komme inn i flytsona, bare slippe tankene; skammen, stresset og aggresjonen fra fortiden ehh... se deigen i øynene og bare samarbeide. Tafse i lange svale drag, sensuelt, dog bestemt. Litt tørt? For vått? Jeg har rent mel i posen. Og olje . Saltet binder væsken og gjæren går dypt, dypt, til inkubasjon. Så begynner hun å ese, sakte. Hun er forelsket, sier noen. Jeg har aldri sett henne så overstrømmende og stolt, sier andre. Hun blomstrer, burde en ha sagt. Hun er forelsket, sier jeg - for meg selv - selvfølgelig. Spenningen må opprettholdes selv om jeg har funnet trykkpunktene hennes, og vi har et kjærlighetsbarn på vei.* Sammen har vi et helt enestående prosjekt på gang, som i sin tur kommer til å gjøre oss rike og mette på opplevelser, før den forlater oss i sensurerbare scener og reiser på en ferd i undergrunn, kloakk og skittenrealisme. Det vil si, forlate oss gjør den jo aldri, den vil bare følge oss videre i en annen form. Denne dannelsesreisen er viktig, den må finne seg selv, brytes ned til sine minste bestanddeler, for så å bli satt fri. I sitt eget bilde. Med sine egne referansepunkter.

Bla bla. Pizzaen var god, tommelveivingen var på et punkt ukritisk og ute av kontroll blant mine roomies.

Forsett til neste gang: Riste av meg den ironiske distansen og fotballgarderobehumoren som hjemsøker meg. Det trenger ikke å være teit og trivielt å blogge. Gjenta dette mantraet til du sovner. Jess. Zzzzigning out.

Kanskje fast spalte:

Dagens låt: Yo La Tengo - I heard you looking.

*[Her fantes det analogi-materiale for tomatsausen, men siden jeg er i en sårbar nybegynnerfase og ikke trenger å få parental advisory-label på bloggen min...ja osv, du skjønner tegninga].

Jomfruturen

Hei og velkommen.