torsdag 13. november 2008

Bill mrk. ung, frisk mann søker eldre damer for inspirerte samtaler

Over en måned siden forrige innlegg, og det fungerer bare ikke sånn at dette innlegget kommer til å bli spennende, ikke en gang mildt tid-trøytisk, nærmere bestemt kommer dette innlegget til å være sentrert rundt selvmedlidenhet, sutring og generell graving i egen navlelo.

 

Vi spoler tiden tilbake til Westerdals, onsdag 5. november, og, ja – et eller annet tidspunkt mellom 15.00 og 04.00. Jeg drakk bort hjernens lagringskapasitet allerede etter en halvtime, og resten av ettermiddagen/kvelden/natten er en tåke så tett at det må være en mening med det. Vi kommer tilbake til dette.

Neida, jeg er en dramadronning, jeg husker litt, noen høydare som å demonstrere favorittposisjonen min foran mennesker jeg ikke kjente, litt klinings, mais i det som så ut som bais m.m. Men jeg hadde ærlig talt forventet litt mer, noe som krevde litt mer ut-av-kroppen-engasjement. Ja, jeg vet ikke, men det var tydelig at noe manglet, ettersom jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender og punktere leggen min i et 2x4 cm krater. Hvis jeg skal begynne å nøste i løse tråder, må jeg ha begynt å krangle med scenekanten på Verkstedet; rockinga på scenen var mer utagerende enn balansenervene nok kunne spille på lag med. Ja, dette kan jeg se for meg. Og smerteterskelen var tydeligvis også drukket under teppet, isteden satte jeg meg på teppet og fløy til landet der kratere i leggen og utblødde bukser er den foretrukne valutaen.

Så. Jeg våknet dagen derpå med en svart flystripe nedover venstre skinnlegg. Fotballdagene har allerede gitt meg et leggbein som staver vvvvvvv, så vi tenkte at dette går over. Dette gror av seg selv. At jeg ikke har følelse i leggen, halter litt, ikke har fått renset det, og at leggen buler som en tennisball, i blåtoner, helt ned til under foten? Koolness > fornuft.

Etter en uke og formaninger fra spesielt hunnkjønn om at jeg burde gå til legen, gjør jeg det. Det er vel kanskje disse bekymrede øynene som gjør hele smerten verdt det, ja, jeg tror virkelig ikke det finnes noen grenser for hvor primitiv den mannlige psyken kan bli. Nuvel. Legen rister brillene sine helt ned på nesetippen og kjøper ikke umiddelbart storyen min - som egentlig ikke er noen story – og beslutter å straffe meg ved å sprette leggen åpen og pirke ut det som så ut som solbærgelé. Og ble kalt hematom. Uten bedøvelse. Hver eneste pore i kroppen spruter svette som hos en hval, mens de pirker og graver dødt vev ut av meg og spøker – dette er skader som gamle damer pådrar seg (!), er ikke du en frisk ung mann? Jo visst, sier jeg, mens jeg begynner å lukte som sardiner duppet i blokkfløytesaft. En nervøs legestudine kommer inn og gir meg den siste salven, og spør: Har du blitt bitt av hund? Nei, svarer jeg, jeg har blitt bitt av min egen stolthet. Så forklarer jeg igjen, og hun ler, og blir med på å ta et bilde av såret. For å avskrekke andre unge og lovende fra alkoholen, eller bare for den morbide gleden.

Så var jeg tilbake i dag og sydde. Med bedøvelse! Så raust av de. Krykker, paralgin og enda flere formaninger. Denne gangen måtte jeg love å holde beinet høyt hele helgen, og styre unna alkosprell. Ok, sa jeg og knipset nedpå et par paralgin, som nå begynner å bli en anstendig rus i tillegg til antibiotikaen jeg går på mot infeksjon.

Denne historien burde slutte med en moral, men den må du finne selv. Min moral er at første steg på veien mot å ha uironiske samtaler med gamle, søte damer med pukkelrygg, er å bli blackout-møkkings. Over og utfor, som de sier i enkelte bingospillende miljøer.

Dagens låt: Zeppelin - when the levee breaks

søndag 14. september 2008

Frokost smaker best kl.16

Javisst. Fest igår også, jeg tar gjerne imot forslag til alternative måter å slå ihjel en helg på, nervesystemet mitt hinter om at det er i ferd med å miste tilliten til meg idag. Jaja, nok bitching. Vi har vært med på det her før.

Det er langt mellom de festene som ikke har lyst til å dø, men som tvinger seg helt ut i morgentimene. Jeg var så heldig å få en av gjesterollene i en slik fest. Det er noen kriterier for en bra hjemmefest, og sjekklista mi var ganske sjekka ut, for å si det sånn, når jeg tok statusrapport i dag.

Kjønnsfordeling: 70 - 30 i jentenes favør. Det var hyggelig og fint å snakke med raddisen som i et sektleder-karismatisk øyeblikk betrodde meg hvordan han på en flein-tripp hadde sett DEN ANDRE SIDEN; dimensjonen dit sjelen får sine virkedager når kroppen blir kompost osv, men det var også veldig ålreit å kunne dumpe ned i en hvilken som helst sofa og finne en jente som ikke har gått i lås pga for mange bjeffende beilere.

Den gode samtalen: Jeg begynner kanskje å bli gammel, men musikken var ikke såå høy at det ble lett for godtfolket og sitte å skule på hverandre, det var ingen brautende gamere som gjorde folk mistenksomme, og mest og best av alt: det fantes mennesker det var mulig å finne en felles plattform med. Løsrevet sitat: "Åhh, jeg må få lese det du skriver! Tilbake til inderligheten assa! Eller selvforelskelsen.

Nachspielet: Nachspiel er nachspiel. Etter å ha kvitra og rocka mer eller mindre manisk siden kl.8, er det greit å ikke måtte sloss med et eller annet vekommendes halvpsykotiske engasjement foran playlista. Kanye er vorspiel. Leonard Cohen er nachspiel, Cohen-allsang er et veldig anstendig nachspiel.

Jeg innser nå at det ble for ambisiøst å skulle lage en liste over alle sjekkpunkter som danner basis for en god fest, og slutter her med en hul rettferdiggjøring: Det er når man ikke helt klarer å lage
en komplett liste at festen var vellykket. Hvis jeg hadde sittet å vibrert av overskudd nå, hadde jeg ikke brent nok krefter i går.

Dagens låt: Fleet Foxes - Winter hymnal. Denne var balsam på en borderline emo søndag.

onsdag 10. september 2008

Press...press...press!

Ok. Denne blogginga skal jo ideelt sitte løst, man skal kunne trekke frem den-på-overflaten-så-tilforlatelige-og-ubetydelige hverdagshendelsen og blåse denne opp i vidløftige analyser og luftige paradokser, eller skru på bryteren som gjør hverdag om til hverdagspoesi. Så, ja, vi prøver det: Jeg lagde pizza idag, nei, frysedisken fikk ikke en ny skalp, langt mindre min, hele greia ble heist på beina fra scratch. Deig:

2,5 dl lunkent vann
7 dl hvetemel
1 ts salt
25 g gjær
2 ss olje el. smør

Bare for troverdigheten. Resten er kokkens hemmelighet. Eller du kan riste den ut av meg ved å sende ei nyre til Amnesty.

Deigen gav mye motstand idag, den var litt som ei jente. Jeg gikk litt for hardt ut med væsken, og måtte legge henne fra meg fullstendig, vaske hendene, tørke sølet og wet-spoten fra benken, før jeg på ny tok motet til meg. Litt rød og forlegen i kjakene, men fortsatt målbevisst. Det er noe med det å komme inn i flytsona, bare slippe tankene; skammen, stresset og aggresjonen fra fortiden ehh... se deigen i øynene og bare samarbeide. Tafse i lange svale drag, sensuelt, dog bestemt. Litt tørt? For vått? Jeg har rent mel i posen. Og olje . Saltet binder væsken og gjæren går dypt, dypt, til inkubasjon. Så begynner hun å ese, sakte. Hun er forelsket, sier noen. Jeg har aldri sett henne så overstrømmende og stolt, sier andre. Hun blomstrer, burde en ha sagt. Hun er forelsket, sier jeg - for meg selv - selvfølgelig. Spenningen må opprettholdes selv om jeg har funnet trykkpunktene hennes, og vi har et kjærlighetsbarn på vei.* Sammen har vi et helt enestående prosjekt på gang, som i sin tur kommer til å gjøre oss rike og mette på opplevelser, før den forlater oss i sensurerbare scener og reiser på en ferd i undergrunn, kloakk og skittenrealisme. Det vil si, forlate oss gjør den jo aldri, den vil bare følge oss videre i en annen form. Denne dannelsesreisen er viktig, den må finne seg selv, brytes ned til sine minste bestanddeler, for så å bli satt fri. I sitt eget bilde. Med sine egne referansepunkter.

Bla bla. Pizzaen var god, tommelveivingen var på et punkt ukritisk og ute av kontroll blant mine roomies.

Forsett til neste gang: Riste av meg den ironiske distansen og fotballgarderobehumoren som hjemsøker meg. Det trenger ikke å være teit og trivielt å blogge. Gjenta dette mantraet til du sovner. Jess. Zzzzigning out.

Kanskje fast spalte:

Dagens låt: Yo La Tengo - I heard you looking.

*[Her fantes det analogi-materiale for tomatsausen, men siden jeg er i en sårbar nybegynnerfase og ikke trenger å få parental advisory-label på bloggen min...ja osv, du skjønner tegninga].


Jomfruturen

Hei og velkommen.