torsdag 13. november 2008

Bill mrk. ung, frisk mann søker eldre damer for inspirerte samtaler

Over en måned siden forrige innlegg, og det fungerer bare ikke sånn at dette innlegget kommer til å bli spennende, ikke en gang mildt tid-trøytisk, nærmere bestemt kommer dette innlegget til å være sentrert rundt selvmedlidenhet, sutring og generell graving i egen navlelo.

 

Vi spoler tiden tilbake til Westerdals, onsdag 5. november, og, ja – et eller annet tidspunkt mellom 15.00 og 04.00. Jeg drakk bort hjernens lagringskapasitet allerede etter en halvtime, og resten av ettermiddagen/kvelden/natten er en tåke så tett at det må være en mening med det. Vi kommer tilbake til dette.

Neida, jeg er en dramadronning, jeg husker litt, noen høydare som å demonstrere favorittposisjonen min foran mennesker jeg ikke kjente, litt klinings, mais i det som så ut som bais m.m. Men jeg hadde ærlig talt forventet litt mer, noe som krevde litt mer ut-av-kroppen-engasjement. Ja, jeg vet ikke, men det var tydelig at noe manglet, ettersom jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender og punktere leggen min i et 2x4 cm krater. Hvis jeg skal begynne å nøste i løse tråder, må jeg ha begynt å krangle med scenekanten på Verkstedet; rockinga på scenen var mer utagerende enn balansenervene nok kunne spille på lag med. Ja, dette kan jeg se for meg. Og smerteterskelen var tydeligvis også drukket under teppet, isteden satte jeg meg på teppet og fløy til landet der kratere i leggen og utblødde bukser er den foretrukne valutaen.

Så. Jeg våknet dagen derpå med en svart flystripe nedover venstre skinnlegg. Fotballdagene har allerede gitt meg et leggbein som staver vvvvvvv, så vi tenkte at dette går over. Dette gror av seg selv. At jeg ikke har følelse i leggen, halter litt, ikke har fått renset det, og at leggen buler som en tennisball, i blåtoner, helt ned til under foten? Koolness > fornuft.

Etter en uke og formaninger fra spesielt hunnkjønn om at jeg burde gå til legen, gjør jeg det. Det er vel kanskje disse bekymrede øynene som gjør hele smerten verdt det, ja, jeg tror virkelig ikke det finnes noen grenser for hvor primitiv den mannlige psyken kan bli. Nuvel. Legen rister brillene sine helt ned på nesetippen og kjøper ikke umiddelbart storyen min - som egentlig ikke er noen story – og beslutter å straffe meg ved å sprette leggen åpen og pirke ut det som så ut som solbærgelé. Og ble kalt hematom. Uten bedøvelse. Hver eneste pore i kroppen spruter svette som hos en hval, mens de pirker og graver dødt vev ut av meg og spøker – dette er skader som gamle damer pådrar seg (!), er ikke du en frisk ung mann? Jo visst, sier jeg, mens jeg begynner å lukte som sardiner duppet i blokkfløytesaft. En nervøs legestudine kommer inn og gir meg den siste salven, og spør: Har du blitt bitt av hund? Nei, svarer jeg, jeg har blitt bitt av min egen stolthet. Så forklarer jeg igjen, og hun ler, og blir med på å ta et bilde av såret. For å avskrekke andre unge og lovende fra alkoholen, eller bare for den morbide gleden.

Så var jeg tilbake i dag og sydde. Med bedøvelse! Så raust av de. Krykker, paralgin og enda flere formaninger. Denne gangen måtte jeg love å holde beinet høyt hele helgen, og styre unna alkosprell. Ok, sa jeg og knipset nedpå et par paralgin, som nå begynner å bli en anstendig rus i tillegg til antibiotikaen jeg går på mot infeksjon.

Denne historien burde slutte med en moral, men den må du finne selv. Min moral er at første steg på veien mot å ha uironiske samtaler med gamle, søte damer med pukkelrygg, er å bli blackout-møkkings. Over og utfor, som de sier i enkelte bingospillende miljøer.

Dagens låt: Zeppelin - when the levee breaks

Ingen kommentarer: